Under/over
Jeg startet for litt siden opp igjen med fotografistudiene etter å ha hatt et halvt års permisjon. Jeg merket med en gang at det var lenge siden jeg hadde rørt kameraet mitt. Når man ikke føler seg så bra og ikke har alt for mye overskudd, blir det å sette i gang med noe kreativt et prosjekt som det ikke er mulig å se for seg. Slik følte jeg det rett før jeg skulle sette i gang med et nytt semester på fotografistudiet.
Dette halvåret med permisjon har virkelig vært nødvendig, men førte jo nødvendigvis med seg at de jeg gikk i klasse med og kjente best, ble uteksaminert sommeren 2014. Derfor syns jeg det var litt rart å skulle begynne i ny klasse, i og med at disse har kjent hverandre i et år allerede, og at jeg er "drop-outen" fra kullet før som skulle prøve å henge seg på.
Første dagen på skolen var jeg selvsagt mest nervøs. Jeg hadde nesten trodd at denne typen spenning og forventning som ligger oppmot "første skoledag", ville gi seg litt etter man hadde gått ut av videregående eller begynt på en utdanning, og oppdaget alle nye faser av å starte i en ny klasse. Allikevel følte jeg meg nervøs, og jeg tror det var mest fordi at jeg visste at det kullet jeg skulle bli en del av, allerede har så mye internt, de kjenner hverandre, har sikkert sine små klikker, og rett og slett hatt ett år, som ikke jeg har hatt, til å bli kjent med hverandre.
Det viste seg at første skoledag ikke var så aller verst, folk var hyggelige og jeg kunne i teorien sette meg hvor jeg ville i klasserommet uten å føle meg malplassert eller som Viggo Venneløs. En velkjent episode ble det imidlertid i lunsjen, da alle satt seg ned i "lunsjrommet", fant sin plass med sine venner, og begynte å prate om helgens episoder og hva som ellers var nytt. Akkurat i det øyeblikket følte jeg at jeg var med i en film, og spilte rollen som en ensom jente på high school som står med lunsjbrettet i kantina, speider rundt i spisesalen, uten finne et sted å sette seg. Heldigvis for meg ble ikke denne pinlige seansen så veldig lang, da noen tydeligvis så min fortvilelse og ba meg sette meg sammen med dem.
Nå når det sosiale førsteinntrykket er oversått, og jeg vet hvor jeg har folk, og hvem jeg snakker mer med enn andre, kan jeg senke skuldrene og prøve å fokusere på det faglige. Allikevel tenker jeg på om motivasjonen min for å fullføre dette året hadde vært større om jeg hadde gått sammen med kullet jeg egntlig skulle ha gått ut med. For nå har det seg jo slik at jeg ikke henger så mye på skolen utenom undervisning, rett og slett fordi hvis jeg skal jobbe på egenhånd, kan jeg like gjerne gjøre det hjemme.
Jeg snakket med en venninne av meg om dette med å føle seg litt ensom i enkelte studiesituasjoner, og vi innså at vi var litt i samme båt, av ulike grunner. Hun skriver på masteroppgave og har dermed ikke så mye kontakt med de hun fulgte studiet med. Vi utvekslet erfaringer og var enige om at det var fullt mulig å leve med noe ensomhet, så lenge man har omgang med andre venner og familie og kjærester og slikt. Jeg lurer nemlig på om, i en alder av 24 (snart 25), alle milepæler i mitt utdanningsløp så langt er nådd med tanke på å gjøre nye bekjentskaper og definere seg selv? Det er jo unektelig slik at du både på ungdomsskolen, videregående og videre utdanning, danner et grunnlag for hvem du selv er og hvem dine venner og din omgangskrets er. Jeg syns for eksempel at jeg har veldig mange gode venner, og tenker vel egentlig at jeg ikke trenger så mange flere, det er hvertfall ingen manko på venner i mitt liv. Er det da så farlig om man ikke alltid finner nye venner eller klikker eller gjenger når man er midt i en studiesituasjon og snart har passert 25?
Jeg tror ikke det. Jeg tror nemlig det kan være litt sunt å måtte tilbringe litt tid på egenhånd, i det minste hvis man alltid er sosial ellers. Kanskje er det også en liten oppvekker for å minne oss på at det er mange unge der ute i dag som ikke finner sin plass hverken på barne-, ungdoms- eller videregående skole, og som blir gående alene og ensomme store deler av tiden, uten at det er så enkelt for andre å legge merke til eller bry seg om. Altså er det ikke så farlig om jeg ikke er supersosial på skolen. Så lenge man selv føler at man kan takle litt ensomhet, så er det ingen ting galt i det.
Når det sosiale nå er på plass for meg, og jeg har forsonet meg med at jeg ikke er klassens midtpunkt, men heller ikke blir oversett eller utelatt, er det enklere å fokusere på prosjektene som skal gjennomføres. Her har jeg vært så mye mer nervøs enn for det sosiale.
Det kreative i hjernen min er som en funksjon, en muskel som har blitt så lite trent det siste halvåret at den ikke er merkbar lenger. Da jeg begynte på skolen i august, var det siste bildet jeg tok i påskeferien samme år. Ikke så rart at det fulgte med en dæsj prestasjonsangst med skolestart. Dette springer igjen ut fra at min kreative muskel så lenge har ligget på hylla og støvet, og dermed er en overgang å sette i gang med.
Jeg syns ikke helt man kan sammenligne det med å sykle, fordi selv om man har klart å være kreativ før, og så tar en lang pause hvor man tenker på helt andre ting, betyr ikke det at når man setter i gang med prosjekter igjen så kommer det naturlig. Kreativitet er hvertfall for meg en muskel som må trenes ofte og jevnlig, utfordres og aldri glemmes bort. Derfor ble den allerede satt i bevegelse da skoleåret begynte med inspirasjonsleksjoner og idemyldringer. Plutselig løsna det litt. Heldigvis.
Det jeg er fornøyd med så langt dette halvåret er at jeg har kommet raskt i gang med det jeg har tenkt til å gjøre, og det har ikke vært noen voldsom vingling mellom ideer. Det har også blitt viktig for meg å strukturere arbeidet mitt mye mer, og jeg har satt opp timeplaner og fordelt arbeidet deretter. Slik håper jeg å unngå det altfor kjente skippertaket, og kanskje bli fornøyd med det jeg har gjort, ikke bare ferdig i tide.
Jeg har altså følt at skolearbeidet går greit så langt, og merket at jeg tror dette kan gå bra, eller hvertfall at jeg skal klare å bestå. Men så har det skjedd noe de siste nettene. Jeg er (som noen av dere vet) en som drømmer veldig mye, og veldig mye rart. De siste fire, fem nettene har jeg drømt forskjellige scenarier, med en fellesnevner. De handler alle om skole eller jobb, og de handler alltid om at jeg ikke får det til. Noen ganger er det fotoutstyret det står på, men igjen blir det jeg som er handlingslammet og ikke mestrer å gjennomføre noe som helst. Jeg jobber deltid på Baker Hansen, og natt til i dag drømte jeg at jeg ikke presterte å servere en eneste kunde det han/hun hadde bedt om. Det var lang kø, og jeg fortsatte å miste mat på gulvet eller stå og late meg.
Disse drømmene får meg til å tenke, og plutselig er jeg i våken tilstand også i gang med å tvile på meg selv og mine evner. Dårlig selvtillit er noe jeg alltid har strevd med, men jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli påvirket i søvne.
Jeg tror disse drømmene er et uttrykk for at jeg i underbevisstheten er mye mer nervøs for hvordan jeg takler overgangen fra å ikke ha gjort veldig mye i løpet av en uke, til å skulle hanskes med jobb, skole og egne prosjekter. På overflaten vil jeg gi inntrykk av at dette er helt overkommelig og ingen ting å bekymre seg for. Det er dette jeg prøver å overbevise meg selv om hele tiden. Det SKAL gå.
Jeg har nemlig så veldig lyst til å fullføre dette året. Jeg har så lyst til at det skal stå på CV'en min at jeg har fullført en toårig utdanning, selv om det til slutt tok tre år. Jeg vil så gjerne se svart på hvitt at jeg har klart å gjennomføre noe fullt ut, og at innsats og vilje kan dra i land denne utdanningen. Da ville jeg kunne føle at jeg har gjort noe å være stolt av i årene etter videregående, og jeg vil kunne se tilbake på tiden jeg var på skolen, og minnes at jeg gjorde så godt jeg kunne.
Det skal nok gå bra. Jeg må bare overbevise underbevisstheten min om at jeg er i stand til å få det til.
Dette halvåret med permisjon har virkelig vært nødvendig, men førte jo nødvendigvis med seg at de jeg gikk i klasse med og kjente best, ble uteksaminert sommeren 2014. Derfor syns jeg det var litt rart å skulle begynne i ny klasse, i og med at disse har kjent hverandre i et år allerede, og at jeg er "drop-outen" fra kullet før som skulle prøve å henge seg på.
Første dagen på skolen var jeg selvsagt mest nervøs. Jeg hadde nesten trodd at denne typen spenning og forventning som ligger oppmot "første skoledag", ville gi seg litt etter man hadde gått ut av videregående eller begynt på en utdanning, og oppdaget alle nye faser av å starte i en ny klasse. Allikevel følte jeg meg nervøs, og jeg tror det var mest fordi at jeg visste at det kullet jeg skulle bli en del av, allerede har så mye internt, de kjenner hverandre, har sikkert sine små klikker, og rett og slett hatt ett år, som ikke jeg har hatt, til å bli kjent med hverandre.
Det viste seg at første skoledag ikke var så aller verst, folk var hyggelige og jeg kunne i teorien sette meg hvor jeg ville i klasserommet uten å føle meg malplassert eller som Viggo Venneløs. En velkjent episode ble det imidlertid i lunsjen, da alle satt seg ned i "lunsjrommet", fant sin plass med sine venner, og begynte å prate om helgens episoder og hva som ellers var nytt. Akkurat i det øyeblikket følte jeg at jeg var med i en film, og spilte rollen som en ensom jente på high school som står med lunsjbrettet i kantina, speider rundt i spisesalen, uten finne et sted å sette seg. Heldigvis for meg ble ikke denne pinlige seansen så veldig lang, da noen tydeligvis så min fortvilelse og ba meg sette meg sammen med dem.
Nå når det sosiale førsteinntrykket er oversått, og jeg vet hvor jeg har folk, og hvem jeg snakker mer med enn andre, kan jeg senke skuldrene og prøve å fokusere på det faglige. Allikevel tenker jeg på om motivasjonen min for å fullføre dette året hadde vært større om jeg hadde gått sammen med kullet jeg egntlig skulle ha gått ut med. For nå har det seg jo slik at jeg ikke henger så mye på skolen utenom undervisning, rett og slett fordi hvis jeg skal jobbe på egenhånd, kan jeg like gjerne gjøre det hjemme.
Jeg snakket med en venninne av meg om dette med å føle seg litt ensom i enkelte studiesituasjoner, og vi innså at vi var litt i samme båt, av ulike grunner. Hun skriver på masteroppgave og har dermed ikke så mye kontakt med de hun fulgte studiet med. Vi utvekslet erfaringer og var enige om at det var fullt mulig å leve med noe ensomhet, så lenge man har omgang med andre venner og familie og kjærester og slikt. Jeg lurer nemlig på om, i en alder av 24 (snart 25), alle milepæler i mitt utdanningsløp så langt er nådd med tanke på å gjøre nye bekjentskaper og definere seg selv? Det er jo unektelig slik at du både på ungdomsskolen, videregående og videre utdanning, danner et grunnlag for hvem du selv er og hvem dine venner og din omgangskrets er. Jeg syns for eksempel at jeg har veldig mange gode venner, og tenker vel egentlig at jeg ikke trenger så mange flere, det er hvertfall ingen manko på venner i mitt liv. Er det da så farlig om man ikke alltid finner nye venner eller klikker eller gjenger når man er midt i en studiesituasjon og snart har passert 25?
Jeg tror ikke det. Jeg tror nemlig det kan være litt sunt å måtte tilbringe litt tid på egenhånd, i det minste hvis man alltid er sosial ellers. Kanskje er det også en liten oppvekker for å minne oss på at det er mange unge der ute i dag som ikke finner sin plass hverken på barne-, ungdoms- eller videregående skole, og som blir gående alene og ensomme store deler av tiden, uten at det er så enkelt for andre å legge merke til eller bry seg om. Altså er det ikke så farlig om jeg ikke er supersosial på skolen. Så lenge man selv føler at man kan takle litt ensomhet, så er det ingen ting galt i det.
Når det sosiale nå er på plass for meg, og jeg har forsonet meg med at jeg ikke er klassens midtpunkt, men heller ikke blir oversett eller utelatt, er det enklere å fokusere på prosjektene som skal gjennomføres. Her har jeg vært så mye mer nervøs enn for det sosiale.
Det kreative i hjernen min er som en funksjon, en muskel som har blitt så lite trent det siste halvåret at den ikke er merkbar lenger. Da jeg begynte på skolen i august, var det siste bildet jeg tok i påskeferien samme år. Ikke så rart at det fulgte med en dæsj prestasjonsangst med skolestart. Dette springer igjen ut fra at min kreative muskel så lenge har ligget på hylla og støvet, og dermed er en overgang å sette i gang med.
Jeg syns ikke helt man kan sammenligne det med å sykle, fordi selv om man har klart å være kreativ før, og så tar en lang pause hvor man tenker på helt andre ting, betyr ikke det at når man setter i gang med prosjekter igjen så kommer det naturlig. Kreativitet er hvertfall for meg en muskel som må trenes ofte og jevnlig, utfordres og aldri glemmes bort. Derfor ble den allerede satt i bevegelse da skoleåret begynte med inspirasjonsleksjoner og idemyldringer. Plutselig løsna det litt. Heldigvis.
Det jeg er fornøyd med så langt dette halvåret er at jeg har kommet raskt i gang med det jeg har tenkt til å gjøre, og det har ikke vært noen voldsom vingling mellom ideer. Det har også blitt viktig for meg å strukturere arbeidet mitt mye mer, og jeg har satt opp timeplaner og fordelt arbeidet deretter. Slik håper jeg å unngå det altfor kjente skippertaket, og kanskje bli fornøyd med det jeg har gjort, ikke bare ferdig i tide.
Jeg har altså følt at skolearbeidet går greit så langt, og merket at jeg tror dette kan gå bra, eller hvertfall at jeg skal klare å bestå. Men så har det skjedd noe de siste nettene. Jeg er (som noen av dere vet) en som drømmer veldig mye, og veldig mye rart. De siste fire, fem nettene har jeg drømt forskjellige scenarier, med en fellesnevner. De handler alle om skole eller jobb, og de handler alltid om at jeg ikke får det til. Noen ganger er det fotoutstyret det står på, men igjen blir det jeg som er handlingslammet og ikke mestrer å gjennomføre noe som helst. Jeg jobber deltid på Baker Hansen, og natt til i dag drømte jeg at jeg ikke presterte å servere en eneste kunde det han/hun hadde bedt om. Det var lang kø, og jeg fortsatte å miste mat på gulvet eller stå og late meg.
Disse drømmene får meg til å tenke, og plutselig er jeg i våken tilstand også i gang med å tvile på meg selv og mine evner. Dårlig selvtillit er noe jeg alltid har strevd med, men jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli påvirket i søvne.
Jeg tror disse drømmene er et uttrykk for at jeg i underbevisstheten er mye mer nervøs for hvordan jeg takler overgangen fra å ikke ha gjort veldig mye i løpet av en uke, til å skulle hanskes med jobb, skole og egne prosjekter. På overflaten vil jeg gi inntrykk av at dette er helt overkommelig og ingen ting å bekymre seg for. Det er dette jeg prøver å overbevise meg selv om hele tiden. Det SKAL gå.
Jeg har nemlig så veldig lyst til å fullføre dette året. Jeg har så lyst til at det skal stå på CV'en min at jeg har fullført en toårig utdanning, selv om det til slutt tok tre år. Jeg vil så gjerne se svart på hvitt at jeg har klart å gjennomføre noe fullt ut, og at innsats og vilje kan dra i land denne utdanningen. Da ville jeg kunne føle at jeg har gjort noe å være stolt av i årene etter videregående, og jeg vil kunne se tilbake på tiden jeg var på skolen, og minnes at jeg gjorde så godt jeg kunne.
Det skal nok gå bra. Jeg må bare overbevise underbevisstheten min om at jeg er i stand til å få det til.
Kommentarer
Legg inn en kommentar