Livet mitt er en bok, og nå er den borte

Jeg våkner søndag morgen etter en aldri så liten fest. Føler meg trøtt, sliten, hes og likegyldig. Bestemmer meg for at jeg skal bruke dagen til å gjøre ufornuftige ting som for eksempel å klippe i blader, spise hybelmat, blogge og lakkere negler.

Så kommer jeg på at jeg for noen dager siden fikk lyst til å dekorere Studentkalenderen min. Det vil si lime på fine bilder fra ELLE, for da blir forsiden mer spesiell. Denne ideen har Susanne patent på, men jeg stjeler den uansett.

Kjøpte jo lim på Clas Ohlson i går, så vidt jeg kan gjenerindre. Mens hjernen min omhyggelig begynner å lage potensielle "magazine covers", leter jeg etter avtaleboka mi.

Den er borte.

"Jaja, jeg finner den senere", slår jeg meg til ro med. Det viser seg imidlertid at boka er forduftet. Finnes ikke i leiligheten. Finnes ikke overhodet. Fortapt, mistet, borte. LOST.

Hjertet slår fortere og fortere. Det eneste jeg klarer å tenke på nå er at jeg ikke har oversikten. Jeg vet ikke hva jeg skal til hvilken tid, hvem som også skal det derre der eller hvor vi skal være. Husker ikke når jeg har eksamener, innleveringer, frister og annet jeg vanligvis kunne finne på mine berømte lister. Jobb, når var det igjen? Neste helg?

Du som leser dette vil mest sannsynlig klø deg i bakhodet nå og rynke på nesa. "Ta og så slapp av da, kvinnemenneske. Det er en avtalebok, ikke et familiemedlem!"

Da vet du ikke hvor mye av mitt liv den boka representerer. Jeg har nemlig skrevet ned alt, og da mener jeg absolutt alt, som er verdt å huske på der. De viktigste tingene har jeg tusja på med rosa markeringstusj. Jeg vil påstå at jeg i gjennomsnittet ser i denne boka minst 5 ganger daglig. Der finnes orden, system, ro, løkkeskrift. Der hersker flinke, pliktoppfyllende zen-Mari.

Nå hersker kaos. Jeg puster fortere, er rastløs og føler at det er noe jeg burde lest, skrevet, ryddet bort, vasket opp, jobbet med, sms-et om. "Burde-burde" er tilbake og erstatter med dette "Hastverk er lastverk" og "Slapp av, det er fortsatt en uke til".

I morgen skal jeg våkne tidlig for å ringe til Sandvika Storsenter.

"Hei, jeg har mistet livet mitt, er det noen der som har funnet det?"