The awful "truth"
Sannhet. Hva ligger i dette ordet? Det betyr jo noe vi vet, noe som er sikkert, noe som ikke kan rokkes ved. Men hva så når man mister grep om hva som er sannhet?
Jeg snakker om sannheter som en forteller seg selv, i motsetning til sannheter man ikke kan motbevise. Jeg vet for eksempel at jeg har gjort det bra på skolen tidligere, noe som i seg selv beviser at jeg i og for seg er ganske smart. Se for deg da at alt du trodde om deg selv, plutselig blir usikkert. Hva er det egentlig jeg kan? Hvem er det egentlig jeg er? Fortjener jeg egentlig alle mulighetene jeg får? Hvordan vil jeg leve livet mitt?
Selvtilliten min har alltid variert veldig. Det kan gå fra å tro og føle at jeg er verdensmester, til å tenke at jeg er verdens mest grufulle skapning. Det har den siste tiden dessverre blitt den andre alternativet som representerer min sannhet om meg selv.
Følelsen av å bli sin egen verste fiende, er noe jeg ikke unner noen her i verden. Jeg har vanskeligheter for å tro på de rundt meg, som så godt de kan prøver å minne meg på alt jeg er og kan, og alt som gjør meg til et godt menneske. Det de sier, handler om en annen person, tenker jeg. Dette er ikke meg de snakker om. Det er en person jeg pleide å være, eller latet som jeg var.
Nå har min eneste måte å prøve å se at jeg får til noe, blitt å skrive ned hver eneste lille ting jeg klarer. Da er det ikke snakk om mer enn det å klare å stå opp om morgenen. For det er ikke lenge siden jeg kunne ligge hele dagen uten å klare å finne en eneste god grunn til å stå opp. Jo flere morgener jeg ble liggende, jo vanskeligere ble det. Det tok mye pushing fra de rundt meg og meg selv, før jeg omsider klarte å stå opp hver morgen. Å stå opp, ta en dusj og få på seg rene klær, er en bagatell som for meg ble en liten seier.
Dette kan sikkert for mange virke som et klagebrev. Det er det så absolutt ikke. Tro meg, jeg har verdens dårligste samvittighet for at jeg ikke klarer å være mer positiv. Tankene går selvsagt til dette: jeg bor i verdens rikeste land, jeg har mat på bordet, fred i landet, jeg har en stabil og god familie, alle muligheter, gode venner og god økonomi. Jeg er jo så forbanna heldig! Allikevel vet jo de fleste, og ihvertfall de som har opplevd depresjon, at disse tingene ikke alltid er nok. Jeg vet at det må høres rart ut. Det er veldig rart for meg også. Og det er ikke lett å forklare. Men jeg vil prøve. Så jeg skriver vel mest for å få ut en del ting som det er vanskelig å snakke om.
Men jeg har en reell frykt i meg. Frykt for å miste mine venner, hvis jeg fortsetter å være som jeg er. Frykt for å aldri kunne få en kjæreste. Frykt for å aldri finne ut hva jeg vil bli når jeg blir "stor". I realiteten har jeg venner og familie som alltid har vært der, og er der uansett hvordan jeg har det. Det har vært gutter som har likt meg. Jeg har begynt på en utdanning som jeg har klart meg ganske bra i så langt. Allikevel sitter frykten så godt at jeg til tider begynner å fortelle meg selv at dette vil bli framtiden min. Det blir skumle sannheter. Da kan man kanskje skjønne at det ikke er så lett å stå opp om morgenen.
Jeg tror også at jeg blir stresset fordi omtrent alle jeg kjenner som er på min egen alder, har gjort ferdig både bachelor og master, kanskje allerede er ute i jobb, har kjærester og vet godt hvem de er og hva de står for. Jeg kan tenke på mange av mine nærmeste og ønske at jeg vil være som dem. Men veien er lang fra å ligge i senga, til å oppnå disse tingene. Og let's face it, jeg er den jeg er.
Jeg får hjelp til å snakke om det vanskelige, men blir redd når jeg sitter hos psykologen og ser at det ikke går noen vei. Jeg føler jeg kaster bort hans tid, men han sier at det jo er min tid, og jeg må velge hva jeg vil gjøre med den. Når han spør meg hva jeg føler, prøver jeg hardt å kjenne etter. Nummenhet. Likegyldighet. Tristhet. Finnes det noen andre sannheter enn de jeg selv nå har skapt?
Svaret er heldigvis ja. En sannhet som en dyktig psykolog en gang påpekte er denne: "Det er to ting man vet om depresjon: 1. Det er helt forjævlig når det står på og 2. Det går alltid over."
Så jeg prøver å motivere meg selv med den tanken. Det vil gå over. Jeg har klart å komme ut av det før. Og jeg vil ikke at min framtid skal bli som jeg frykter. Det som blir oppgaven nå, er å finne tilbake til sannheter om meg som jeg kan tro på. At jeg er et godt menneske, har ressurser, og at det er en grunn til at det er så mange rundt meg som er glad i meg. Jeg må si det til meg selv så ofte jeg kan, og prøve enda hardere å tro på alt det fine som de rundt meg påpeker. Skrive ned at jeg har klart å treffe venner, og at det ikke virker som jeg vil miste dem. At jeg skal prøve å fullføre studiet som jeg nå har satt på vent. Og at hvis jeg ikke klarer det, så er det ikke verdens undergang.
Jeg har en tøff kamp foran meg, en kamp som i det siste har blitt kjempet mest av de rundt meg. En kamp mot passiviteten, selvhatet og negativiteten. Og det aller viktigste: kampen om å få det gode livet mitt tilbake.
Jeg snakker om sannheter som en forteller seg selv, i motsetning til sannheter man ikke kan motbevise. Jeg vet for eksempel at jeg har gjort det bra på skolen tidligere, noe som i seg selv beviser at jeg i og for seg er ganske smart. Se for deg da at alt du trodde om deg selv, plutselig blir usikkert. Hva er det egentlig jeg kan? Hvem er det egentlig jeg er? Fortjener jeg egentlig alle mulighetene jeg får? Hvordan vil jeg leve livet mitt?
Selvtilliten min har alltid variert veldig. Det kan gå fra å tro og føle at jeg er verdensmester, til å tenke at jeg er verdens mest grufulle skapning. Det har den siste tiden dessverre blitt den andre alternativet som representerer min sannhet om meg selv.
Følelsen av å bli sin egen verste fiende, er noe jeg ikke unner noen her i verden. Jeg har vanskeligheter for å tro på de rundt meg, som så godt de kan prøver å minne meg på alt jeg er og kan, og alt som gjør meg til et godt menneske. Det de sier, handler om en annen person, tenker jeg. Dette er ikke meg de snakker om. Det er en person jeg pleide å være, eller latet som jeg var.
Nå har min eneste måte å prøve å se at jeg får til noe, blitt å skrive ned hver eneste lille ting jeg klarer. Da er det ikke snakk om mer enn det å klare å stå opp om morgenen. For det er ikke lenge siden jeg kunne ligge hele dagen uten å klare å finne en eneste god grunn til å stå opp. Jo flere morgener jeg ble liggende, jo vanskeligere ble det. Det tok mye pushing fra de rundt meg og meg selv, før jeg omsider klarte å stå opp hver morgen. Å stå opp, ta en dusj og få på seg rene klær, er en bagatell som for meg ble en liten seier.
Dette kan sikkert for mange virke som et klagebrev. Det er det så absolutt ikke. Tro meg, jeg har verdens dårligste samvittighet for at jeg ikke klarer å være mer positiv. Tankene går selvsagt til dette: jeg bor i verdens rikeste land, jeg har mat på bordet, fred i landet, jeg har en stabil og god familie, alle muligheter, gode venner og god økonomi. Jeg er jo så forbanna heldig! Allikevel vet jo de fleste, og ihvertfall de som har opplevd depresjon, at disse tingene ikke alltid er nok. Jeg vet at det må høres rart ut. Det er veldig rart for meg også. Og det er ikke lett å forklare. Men jeg vil prøve. Så jeg skriver vel mest for å få ut en del ting som det er vanskelig å snakke om.
Men jeg har en reell frykt i meg. Frykt for å miste mine venner, hvis jeg fortsetter å være som jeg er. Frykt for å aldri kunne få en kjæreste. Frykt for å aldri finne ut hva jeg vil bli når jeg blir "stor". I realiteten har jeg venner og familie som alltid har vært der, og er der uansett hvordan jeg har det. Det har vært gutter som har likt meg. Jeg har begynt på en utdanning som jeg har klart meg ganske bra i så langt. Allikevel sitter frykten så godt at jeg til tider begynner å fortelle meg selv at dette vil bli framtiden min. Det blir skumle sannheter. Da kan man kanskje skjønne at det ikke er så lett å stå opp om morgenen.
Jeg tror også at jeg blir stresset fordi omtrent alle jeg kjenner som er på min egen alder, har gjort ferdig både bachelor og master, kanskje allerede er ute i jobb, har kjærester og vet godt hvem de er og hva de står for. Jeg kan tenke på mange av mine nærmeste og ønske at jeg vil være som dem. Men veien er lang fra å ligge i senga, til å oppnå disse tingene. Og let's face it, jeg er den jeg er.
Jeg får hjelp til å snakke om det vanskelige, men blir redd når jeg sitter hos psykologen og ser at det ikke går noen vei. Jeg føler jeg kaster bort hans tid, men han sier at det jo er min tid, og jeg må velge hva jeg vil gjøre med den. Når han spør meg hva jeg føler, prøver jeg hardt å kjenne etter. Nummenhet. Likegyldighet. Tristhet. Finnes det noen andre sannheter enn de jeg selv nå har skapt?
Svaret er heldigvis ja. En sannhet som en dyktig psykolog en gang påpekte er denne: "Det er to ting man vet om depresjon: 1. Det er helt forjævlig når det står på og 2. Det går alltid over."
Så jeg prøver å motivere meg selv med den tanken. Det vil gå over. Jeg har klart å komme ut av det før. Og jeg vil ikke at min framtid skal bli som jeg frykter. Det som blir oppgaven nå, er å finne tilbake til sannheter om meg som jeg kan tro på. At jeg er et godt menneske, har ressurser, og at det er en grunn til at det er så mange rundt meg som er glad i meg. Jeg må si det til meg selv så ofte jeg kan, og prøve enda hardere å tro på alt det fine som de rundt meg påpeker. Skrive ned at jeg har klart å treffe venner, og at det ikke virker som jeg vil miste dem. At jeg skal prøve å fullføre studiet som jeg nå har satt på vent. Og at hvis jeg ikke klarer det, så er det ikke verdens undergang.
Jeg har en tøff kamp foran meg, en kamp som i det siste har blitt kjempet mest av de rundt meg. En kamp mot passiviteten, selvhatet og negativiteten. Og det aller viktigste: kampen om å få det gode livet mitt tilbake.
<3
SvarSlett