I'm in a bæsje-emoji state of mind

Det som er det deiligste med å bli eldre er at man (hvertfall jeg) ikke har like store problemer med å utlevere seg selv. Det blir viktigere og mer nødvendig å være ærlig. 

Derfor: jeg gidder ikke begynne med sånn teit oppsummering på alt som går bra osv. Det er åpenbart ikke denne bloggens visjon. På papiret er alt i orden, altså. Jeg eier bolig, har familie, venner, stabil jobb blababla (jeg vet at dette er viktige ting, slapp av).

Jeg gjør nemlig faktisk ALT jeg kan for tiden, pluss litt til, men det funker faen ikke. Her er hvorfor det gjør meg ekstra frustrert:

1.  Jeg har begynt på diett (pga helse), noe som faktisk har vært litt gøy fordi jeg gjør noe nyttig på ettermiddagene og jeg får i meg mat jeg vet jeg bør ha. Aldri laget så mye fra bunnen av. Når jeg allikevel fortsetter å se gravid ut og føle meg slapp føles det som et hån.

2. Jeg jobber som aldri før, men henger alltid bakpå, da jeg løper mellom tre ulike kids med tre ulike behov på tre ulike trinn. Står til og med opp dødstidlig for å være på morgen-AKS, til ingen nytte. Uansett hvor mange stories jeg poster av en nyyydelig morgen på Oslos beste nordvestkant, føler jeg meg utilstrekkelig. 

3. Jeg har nå perfeksjonert kunsten å holde det meste av dritten inne. Så effektivt gjøres det, at jeg fullstendig går opp i sømmene med en gang jeg kommer hjem. Det er litt ironisk egentlig. Jeg kan være ærlig om dette på insta og her på bloggen, men ikke på jobb f eks. Det gjør meg litt trist, selv om jeg tror det er veldig vanlig. 

4. Jeg har begynt å si litt nei til mennesker og ting, noe jeg har jobbet med egentlig hele livet. Si nei men også gjøre ting som gir meg energi.  Dette er heller ikke bra nok for kropp og sjel, nei. Jeg tenkte det var lurt for meg å være noe sosial, og jeg har virkelig nesten bare gjort hyggelige ting i det siste. Kroppen og sjela svarer imidlertid med utmattelse, hodepine, angst, tristhet og knuter av bekymring. Er det meningen at jeg skal råtne bort i isolasjon? Nei? For det føles sånn ut!

5. Jeg har ikke lenger oversikt over hvor jeg skal begynne med tanke på veien videre. I sommer og før den tid var jeg ganske ivrig etter å sette i gang med å forske på egne interesser og jobber som virkelig kunne vært skreddersydd for en artig skrue som meg (skole er nok ikke det). Når jeg snakker med folk om det,  får jeg ofte deres synspunkt. Problemet er at jeg tar inn så jævla mye av disse meningene, at jeg mister mitt eget perspektiv. Det skal sies at jeg ikke alltid har bedt om synsingen heller, da. 

6. Jeg sover veldig godt for tiden, til og med uten melatonin. Dermed hadde jeg kanskje venta at energien hadde vart litt lenger enn til kl 10.

7. Jeg har vondt i kroppen og føler meg eldre. Ja, jeg vet godt hva løsningen er. Ja, jeg bør trene. Ja, jeg bør gjøre øvelsene. Ja, jeg bør bevege meg til noe "gøy". Det skjer allikevel ikke og nå er det nesten på trass, merker jeg.

7. Jeg vet at dette er forbigående, jeg vet hva det handler om, men jeg blir allikevel veldig frustrert av det hele. Fristende å bare drite i å ta hensyn til alt og la løpet gå sin motbydelige gang. Men jeg kan ikke det, for da spiller jeg russisk rulett med bipolariteten.

Altså: Jeg er så sykt flink nå, så HVA FAEN?

Takk for meg, og værsågod for å ha ødelagt dagen din. I dag bryr det meg minimalt.

Mari Sinna-emoji